Knowledge is timeless...

The questioning mind perceives itself in time, and therefore looks for future answers.  

Knowledge is timeless, because certainty is not questionable.  

You know when you have ceased to ask questions.

***

Veiskillet - kap.22.IV - Et Kurs i Mirakler

Mit forrige indlæg handlede om en drøm jeg har haft. Om at jeg ikke kunne finde vej hjem.
Det er så helt naturligt at læse kap. 22.IV i Kurset.  Dette er fra den norske oversettelse av Kurset:


 Veiskillet.


1. Når du kommer til det sted hvor det er helt tydelig at veien deler sig, kan du ikke gå rett frem.  Du må enten gå i den ene retningen eller den andre.  For hvis du går rett frem kommer du ikke noe sted.
Hele hensikten med å komme så langt som hit, var å bestemme hvilken vei du skulle ta.  Den vei du kom, har ikke lenger noen betydning.  Den kan ikke lenger tjene noen hensikt.  Ingen som kommer så langt som dette kan velge feil - men han kan forhale det.  Og det finnes ingen del av vandringen som synes mer håpløs og bortkastet, enn når man blir stående der hvor veien deler seg uten å kunne bestemme seg for hvilken vei man skal gå.
2.  Det er bare de aller første skritt på den riktige veien som synes vanskelige, for du har valgt - selv om du fortsat kanskje tror at du kan gå tilbake og gjøre et andet valg.  Slik er det ikke.  Et valg  som er tatt med Himmelens makt som støtte, kan ikke gjøres ugjort.  Din vei er fastsatt.  Det finnes ingenting som du ikke skal få beskjed om, hvis du erkjenner dette.
3.  Og så står du og din bror her, på dette hellige sted, fremfor syndens slør som henger mellem dere og Kristi ansikt.  La det bli løftet!  Løft det sammen med din bror, for det er bare et slør som finnes mellom dere.  På egen hånd vil enten du eller din bror se det som en solid blokk, og ikke innse hvor tynt forhenget er som nå skiller dere.  Men det er nesten borte i din bevisthet, og freden har nådd deg til og med her, foran sløret.  Tenk på hva som vil skje senere.  Kristi Kjærlighet skal lyse opp ditt ansikt og skinne fra det - inn i en formørket verden som trenger lyset.  Og fra dette hellige sted skal Han vende tilbake med deg, og hverken forlate det eller deg.  Du vil bli Hans budbærer og gi Ham tilbake til Seg Selv.

***

Det er her jeg har stået -  ved en skillevej, og ikke helt været klar over hvordan jeg skulle komme videre.  Vendepunktet kommer nu hvor jeg er fast besluttet på at mit sind ikke længer skal have frit spil til at tage mig med rundt i drømme hvor jeg er adskilt fra min Sandhed, for det indebærer kun forsinkelse.  
Nu er jeg klar over at jeg ikke ER mit sind og jeg ikke ER mine tanker.  Nu vælger jeg Himlen og Himlen accepterer mit valg.
Jeg bestemmer ikke selv farten eller måden.
Jeg beder min Vejleder om at vise mig retningen.

Vær du min leder.  

For jeg vil følge Dig,

 sikker på at din ledelse vil give mig fred.

 

Am I afraid of being close?

It is easier to give than to receive.  At least, that is what I think - what I think it is like for me. If I am unable to receive - I will lack closeness.  Lacking closeness gives me sorrow.
 I cannot be 100% sure I am right. I might be wrong. According to  A Course in Miracles - giving and receiving is the same. So probably my ego is on the stage here - telling me I am good at giving - but not receiving.  Might the truth be it is just the other way round? Or might the truth be - none of this is true?
I have been discussing the feeling of sorrow with a close friend of mine. 
He holds that sorrow gives some kind of safety.  I know that the feeling of sorrow has a great attraction - but does it give me safety? I have never thought of it this way. So I gave it a thought...


Of course it gives me safety - it gives my ego safety.  If I am in sorrow - I have chosen the ego - kept it alive and well and made a distance to my Right Mind, made a distance to God.
The feeling of sorrow is often related to being left alone, not being with one  you long for, someone departed or just missing someone or something, and not knowing excatly what it is. This is actually a very good picture of the real problem - my feeling of being abandoned by God. (Or actually the feeling of guilt for ME abandoning God).


This is what I do in my relationship with God.  I keep a distance, it gives me sorrow - and I feel safe in that.  A wellknown feeling.  And all of this - just because I am afraid of closeness.  I am afraid of being one with all that is. I am afraid of being one with everybody around me, afraid of being one with Jesus, that is my problem.  But actually this problem can be solved if I so choose...


The big question is - how do I solve that preceived problem??  I know one thing for sure - I am not able to do that on my own.  I have to ask for help. From whom?  Well, I have a lot of helpers.  Angels are always around and willing to help, Mary is there and Jesus of course.  And then there is the Holy Spirit.  I can take a pick.
A pick of who will help me forgiving myself for chosing my wrong mind, for chosing my ego, and sorrow.
I am free to change my mind NOW. That is what I will do.

Today I will not be afraid of being close  

***

The best day ever

I have chosen this morning.  This is going to be the best day of my life.

What choice did you make?

***

Love,

Anne-Marie